Universet gjenspeiler et sinn
Michael Egnor; 28. februar 2018
Oversettelse herfra.
Bilde 1. Jupiter, sørpolen, av NASAkreditt : /JPL-Caltech/SwRI/MSSS/Gerald Eichstädt.
I en tidligere artikkel kommenterte jeg problemet med ondskap diskutert i et essay av filosofen Phillip Goff -her. Goff argumenterer for at et sinn er åpenbart i den naturlige verden, men han reduserer Guds eksistens på grunn av det onde problem. Goff misforstår alvorlig problemet med ondskap. Ondskap er et uløselig problem for ateister, fordi hvis det ikke er noen Gud, er det ingen objektiv standard der ondskap og godhet kan eksistere eller endog kan defineres. Hvis Gud ikke eksisterer, er "godt" og "ondt" bare menneskelige meninger. Likevel vet vi alle, som Kant har observert, at noen ting er onde i seg selv, og ikke bare som et spørsmål om synsing. Selv å reise problemet med ondskap er stiltiende å anerkjenne transcendente/metafysiske standarder, og dermed anerkjenne Guds eksistens. Fra det utgangspunktet begynner gudsforsvar. Teister har utforsket det grundig. Ateister mangler posisjon for selv å stille spørsmålet.
I andre henseender er Goffs essay veldig bra. I det han skriver på Aeon, spør han: " Er universet et bevisst sinn? "Og han svarer bekreftende. Han argumenterer for "agent-aktiv- kosmopsykisme", som er synet på at universet selv er bevisst, på en måte som er analog med, men ikke identisk med, menneskelig bevissthet. Jeg tror at han er på rett spor, men savner den virkelige sannheten.
Han argumenterer for kosmo-psykisme basert på finjustering av universet.
Han påpeker at universet er finjustert for livet:
Den sterke kjernekraften (kraften som binder sammen elementene i atomkjernen) har en verdi på 0,007. Hvis verdien hadde vært 0,006 eller mindre, ville ikke universet ha inneholdt noe annet enn hydrogen. Hvis det hadde vært 0,008 eller høyere, ville hydrogenet ha smeltet for å danne tyngre elementer. I begge tilfeller ville noen form for kjemisk kompleksitet ha vært fysisk umulig. Og uten kjemisk kompleksitet kan det ikke være noe liv.
Den fysiske muligheten for kjemisk kompleksitet er også avhengig av massene av de grunnleggende materie-komponentene: elektroner og kvarker. Hvis massen av en 'ned-kvark’ hadde vært større med en faktor på 3, hadde universet bare inneholdt hydrogen. Hvis massen av et elektron hadde vært større med en faktor på 2,5, hadde universet bare inneholdt nøytroner: ingen atomer i det hele tatt, og absolutt ingen kjemiske reaksjoner.
Gravitasjonskraften virker som en kritisk kraft, men den er faktisk mye svakere enn de andre kreftene som påvirker atomer, med en faktor på ca. 10 opphøyd i 36. Hvis tyngdekraften bare hadde vært litt sterkere, ville stjerner ha dannet seg fra mindre mengder materiale, og ville derfor vært mindre, med mye kortere liv. En typisk sol ville ha vart ca. 10.000 år i stedet for 10 milliarder år, og ikke tillate nok tid til de evolusjonære prosessene som produserer komplekse liv. Omvendt, hvis tyngdekraften bare var litt svakere, ville stjerner ha vært mye kaldere og ville derfor ikke ha eksplodert til supernovaer. Dette ville også ha gjort livet umulig, da supernovaer er hovedkilden til mange av de tunge elementene som danner livets bestanddeler.
Til dem som vil fremstille denne finjusteringen som grunnet ren sjanse, siterer han fysikeren Lee Smolin, som anslår at tilfeldig sjanse for parameterene for naturen som gir opphav til livet i universet, er 1 i (10^229). Smolin konkluderer med: Etter min mening er en så liten sannsynlighet [for livet] ikke noe vi kan la være uforklart. Hell vil sikkert ikke klare det; Vi trenger en rasjonell forklaring på hvordan dette noe sannsynligvis viste seg å være tilfelle.
Goff gir ekko av det 20. århundres fysiker Arthur Eddington, en tidlig talsmann for generell relativitet. Eddington hadde dypt innblikk i naturens fysiske prinsipper:
Universet er av naturen til en tanke eller en følelse i et universelt sinn... For å gjøre konklusjonen grusom - er verdens stoff bevissthets-materie. Som det ofte er med røffe uttalelser, må jeg forklare at ved "bevissthet" forstår jeg ikke nøyaktig et sinn og med "stoff", mener jeg så visst ikke materie. Likevel er det omtrent så nært som vi kan komme til ideen i et enkelt uttrykk. Hjernen i verden er noe mer generelt enn våre individuelle bevisste sinn; men vi kan tenke på dets natur som ikke helt fremmed for følelser i vår bevissthet...
Goffs forklaring er at universet selv er et sinn. Han gjør den spennende observasjonen at ikke bare manifesterer universet en forbausende nøyaktig finjustering for livet, men at styringen av denne finjusteringen innebærer at universet er rettet mot godhet, dvs. mot livet. Han refererer til filosof John Leslies forklaring på finjustering som kalles axiarchism, som er universets tendens til å maksimere verdi, eller godt, noe som er livet.
Goff har mye å si om kosmo-psykisme og axiarchism, mye av det av stor interesse, men Goff feiler i å fremme universet selv som grunnlaget for eksistensen. Han avviser Guds eksistens på grunn av det ondes problem, som, som jeg påpekte ovenfor, er en dyp feil. Det onde er ikke et problem, og eksisterer faktisk ikke, hvis det ikke er noen Gud. Og Goff feiler i å foreslå at universet er et sinn og at sinnet som er legemliggjort i universet, er eksistensgrunnen.
Universet er ikke et sinn. Det er en manifestasjon av et sinn, skapelsen til et sinn, men det har ikke selv noe sinn. Et sinn er et aspekt av en sjel, og det som kjennetegner et sinn er dets evne til å holde en form av et annet stoff i seg, uten å bli det stoffet. For eksempel kan mitt sinn forstå ideen om et tre eller rettferdighet, men jeg blir derfor ikke et tre eller rettferdighet. Universet har sikkert former, men det er substansielle former som gjør universet og komponentene til det de er. Det er ingen grunn til å antyde "sinn" til det som klart er en samling av materielle substans.
Videre er universet betinget. Dets essens - hva det er - inkluderer ikke nødvendigheten av at det finnes. Ingen steder i en fysisk beskrivelse av universet eller dets lover er det noen nødvendighet for dets eksistens. Når vi beskriver en fjern galakse eller Big Bang, er det mulig at vi engasjerer oss i fantasi eller feil. Men eksistensgrunnen må ha nødvendig eksistens - dens essens må være eksistens. Hva det er må være at det er. Det er tydeligvis ikke sant for det fysiske universet.
Videre, fordi universet er betinget og endrer seg, må vi postulere en årsak som ikke er betinget og ikke endrer seg, og hvis eksistens er nødvendig og ikke avledet. Det er Gud, hvis eksistens er nødvendig og fra hvem intelligens og god av universet er avledet. Universet er en refleksjon av et sinn og godhet, men er ikke sinn og godhet selv.
Goff er på rett spor når han er enig med Eddington om at universet manifesterer et sinn, men han feiler i sin påfølgende innflytelse på kosmo-psykisme. Det er absolutt et sinn manifest i naturen, men det sinnet er reflektert i naturen, ikke legemliggjort i naturen. Den allestedsnærværende styring av naturlige prosesser, den elegante utformingen av levende ting, den matematiske skjønnheten i naturens lover, snakker alle om et sinn av ufattelig nyanserikdom og kraft. Men den kraften er universets Skaper, reflektert, men ikke legemliggjort, i selve universet. {det siste ville til de grader vanskeliggjort vitenskap, at det kunne skrinlegges, -oversetters kommentar.}
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund